Det handler ikke om hvor hardt en slår seg, men hvor det gjør vondt...

Min datter på 3 har det tøft om dagen. Dette med at mamma var hjemme da hun la seg på kvelden og borte da hun våknet har vært mer traumatisk for henne enn vi hadde trodd. Hun stoler ikke på meg i det hele tatt, våkner gråtende på natta og tror jeg har dratt på sykehuset igjen. Dette fører jo og til at hun får litt mindre søvn enn hun burde ha hatt, og er veldig sliten. Dette igjen fører jo til en unge som er litt over middels gretten. Jeg må gjøre meg fortjent til å få tilbake den tilliten igjen, så om det skulle skje igjen at jeg er nødt å dra i hui og hast etter leggetid, så tror jeg at jeg er nødt å vekke henne. Prinsesse IF er ei jente som liker å ha kontroll på hverdagen, og som krever å få vite hva som skal skje.

Siden jeg lå på sykehuset på bursdagen hennes, så tok jeg med begge trolla på lekeland igår. Det er jo ikke noe jeg vil anbefale noen å gjøre uten å ha med en ekstrahjelp hvis man for få dager siden var sengeliggende. Uansett, ungene hadde det knallmoro sammen med sine venner, og da gjør det vel alt verdt det. Kake med nonstop da vi kom hjem, og hjemmelaget lasagne. Og ja, det var faktisk jeg som laget middagen, haha...

Idag har vi vært hos tannlegen. Prinsesse IF mener selv hun var kjempeflink, jeg kan vel være enig til en viss grad, men hun var veldig lite samarbeidsvillig. Men; NULL HULL!!!

Alt går ikke som planlagt

Neida, alt går virkelig ikke som planlagt! Jeg er en vandrende medisinsk katastrofe, rett og slett! Operasjonen igår var ikke så god som den burde, så derfor blir heller ikke operasjonen om ei uke tatt. Så her skal jeg gå da, på antibiotika 2 typer i 10 dager for så å gå over til en annen type "lavdoseantibiotika" frem til operasjonen som er utsatt til januar. Begrunnelsen: Joda... normalt sett er dette en operasjon de tar i Moss fordi det er enkelt. Jeg skal ta den i Fredrikstad siden det allerede nå er forventet komplikasjoner. Men; siden galleblæren er så betent og fremdeles hissig, så tør de rett og slett ikke. Så da blir det vel bare å tygge antibiotika en goood stund til

Men for å se det positive i situasjonen da, så får jeg hele adventstiden hjemme sammen med trolla mine, vi skal kose oss så atte. Jeg er endelig hjemme med barna mine og jeg er virkelig glad for det!

og så var det jo inn igjen da...

Onsdag 18 november er fremdeles smertene konstante, så jeg svigermor først og fremst. Hun kommer og tar over ungene mens jeg legger meg i senga og har vondt vondt og mere vondt! Mannen ringer meg, småstressa og klarer å få meg såpass stressa at jeg ringer sykehuset utpå kvelden. Er smertene konstante og/eller feber så drar du ned på legevakten og tar en infeksjonsprøve er beskjeden. Som sagt så gjort!

Denne gangen skal jeg ikke henge ut Fredrikstad legevakt, for denne gangen var de rett og slett suverene! Det ble rett inn på akutten med en gang, og der er de suverene hele gjengen. Blir nok en gang lagt inn på A3, samme pleierne som sist gang, og jeg har ikke et vondt ord å si om noen av de!

19 november blir min kjære prinsesse IF 3 år. Denne dagen ligger jeg sengeliggende. Diagnosen er betennelse i galleblæren. Jeg får smertestillende og det er jo godt, men hvordan forklare til din 3 år gamle datter at mamma ikke kan komme hjem på bursdagen da? Min far og en av mine søstre kommer ned og feirer, så de har en strålende bursdag.

I løpet av oppholdet er de redde for at galleblæren skal sprekke. Det kan jo ikke være noe godt tegn?! UL tror jeg ikke er kjempevanlig rutiner på lørdager.

Anyway: igår bestemte jeg meg for å hjem!!! Og hjem dro jeg! Måtte ned 3 ganger for antibiotika intravenøst, og ned igjen idag, men absolutt verdt det! Man blir ikke frisk av å være på sykehus. Jeg kan være der når jeg er så syk at jeg ikke vet bedre, men noe utover det er totalt uaktuelt!

Fordelen med denne episoden eller hva jeg skal kalle det er at jeg slipper unna sykehuskø, første operasjon er i morgen, neste er neste uke, så er jeg kvitt hele forbannade galleblæra! O jul med din glede!!!!

Vondt!

Ja, faktisk! Forrige operasjon var 4 november, og siden har det gjort så vondt til tider at jeg blir kvalm. Nå er det pån igjen. Sitter og venter på at bomullshuet skal sette inn. Ikke det at smerten forsvinner, men det gjør det lettere å sovne om ikke annet. Jeg GLEDER meg til neste operasjon! Misforstå meg rett, jeg gleder meg ikke til selve operasjonen, men til å kanskje bli frisk igjen. Laaaang vei igjen, men håper da at det går seg til etterhvert.

Hjemme!

Endelig hjemme igjen! 12 timer i bil hver vei med små troll er ikke noe jeg anbefaler. Bestikkelser i form av godteri er vel heller ikke noe jeg fortjener noen mammapoeng for.

Ungene har en skikkelig dagen derpå, og humøret mitt har vel vært bedre og. Men; det var deilig å komme hjem til sin egen seng igjen! Og ikke minst å komme hjem! "Hjemme" der jeg vaks opp er ikke så hjemme som det en gang var. Alt er forandret selv om ingenting har forandret seg. Husa jeg er vokst opp i har skiftet eiere og det er ikke som det en gang var.

Nærmer oss hjemtur

og min prinsesse IF har opplevd akutt hjemlengsel. Hun gråt så sårt for at hun savner pappan sin. Det er ikke greit å være liten. Begravelsen var igår, en fin seremoni. Ungene var hos sin tante imens. Men idag var det altså pappasavn. Prinsesse IF gråter bare noen nevner pappa, så det er et par dager til vi må passe oss litt om det ikke går over.

Prinsesse IF har endelig fått tent lys hos "mormor", altså min mor og idag, det var stas! Så der er det "ille koselig" nå som hun så fint sier det.

Næh... lånedata, så en kjapp liten oppdatering bare.

Å miste kontrollen

Ja, det er slik det føles faktisk... å miste totalt kontrollen over sitt eget liv. Operasjonen på onsdag var vellykket, men mislykket... med dette vil det si at jeg må inn til nok en operasjon om ca en måneds tid. Det ble ikke en vanlig standard operasjon denne gangen heller. Jeg fikk hjem samme dag, men det var tydelig at jeg reiste hjem FØR bedøvelsen gikk ut, for en stund etter jeg kom hjem hadde jeg så vondt at jeg ble kvalm, såpass at jeg ringte ned for å høre om det var farlig. X antall smertestillende senere var alt bra. Det var ikke unormalt at det var vondt, de hadde herjet med meg 60 minutter, en operasjon som normalt sett tar 30. Jeg er ikke lei lenger, men heller mot skuffet over at kroppen min ikke er enig med meg.

Formen er per idag betraktelig bedre, så nå er jeg snart igang med å pakke ned meg og ungene, så blir det tur nordover i morgen. Mann og dyr blir hjemme. Skal bli godt å møte familien og, har en del i familien som ikke har sett ungene, så det er vel jammen på tide. Jeg har sagt så mange ganger at jeg skal reise nordover, men så er det jo meg da... jeg utsetter og utsetter, så blir det ikke noe av noe, enkelt og greit. Egentlig tragisk og ingenting annet enn tragisk at det må en begravelse til for at jeg gidder å vende nesa nordover. Flaut rett og slett! Noen må dø for at jeg skal ta meg bry om å besøke familien min. Det skal jo ikke være slik?!

Logisk... egentlig

Jeg spenner ved uhell i en rød leketraktor og slår meg noe helt vanvittig, hvorpå jeg utbryter: "Men i svarte da!!!!" Min datter ser rart på meg, ler og sier: "nei mamma, den er ikke svart... den er RØØØD!!! Mamma tullejente!"